Euterpomania

Det er forhåpentlegvis mange som, til liks med meg, irriterar seg over at enkelte musikklag og -foreiningar ved NTNU tykkjer det skal vere sosialt akseptabelt å trenge seg inn i auditorier og forstyrre forelesingar. Endå meir frustrerande er det at forelesarar tilsynelatande deler tanken om at dette skal vere sosialt akseptabelt. Noko som gjer saka ekstra provoserande, er at det tydelegvis ikkje skal vere sosialt akseptabelt å reagere mot dette fenomenet. No er det ikkje slik at eg fordømmer kor, korps og slike aktivitetar; det er ikkje slik at eg helst ser at Trondheim Mannssangforening eller Pirum forsvinn frå jorda si overflate. Dei har sjølvsagt sin fulle rett til å drive med sine hobbyar på lik linje med meg sjølv. Alt eg ber om er at dei held seg langt unna forelesingar og heller rekrutterar folk på måtar som ikkje er til plage for dei som ikkje har interesse av å vere med i slike lag. Denne satiren er dedikert til nettopp slike musikkorienterte studentgrupper som gjer byrjinga av haustsemesteret ei sur oppleving for så mange studentar. For å gjere enkelte referansar meir tydelege, vil lesaren finne forklarande notar til slutt; desse er ordna alfabetisk og skrivne på norsk.




Euterpomania

Oh list! How now! What fierce alarum breaks
Through yonder shutter and through yonder gate?
What band of maenads, sirens gone awry
Doth haunt these streets and shrieks at passers-by?
What beasts of wood and wild will heed that call,
A lay tuned like a satyr's madrigal
Forth penetrates each void and realm of space
And freezes mankind like Medusa's gaze;
Pray, from what dismal haunt were they begot',
Pray, what cruel Fate ordained them such a lot?
To roam and roar like rabid rutting rams,
Which in their heat o'ertrample ewes and lambs
And leaves the soil once fertile drear and waste;
A dark display of vices crude and base.
Lo, there in frantic leaps they forth advance
And call for men to come and join their dance,
See there in front runs little Artrapine
Who plays his aulos on Orpheus' spine
Which he hath, for that purpose, cut in twain
To play his tunes which cloy the human brain;
Then next to him his trusted Cacophone
Who bangs his timbrel with a broken bone,
Performs a rhythm in his wonted way
And with barbaric tones distorts the lay;
Oh hark! A singer sings, 'tis Bardanot,
Who in disrupted lines his verse allots,
And, with a lyre, chants his poesy
Of bawdy lyrics and lewd ribaldry;
The boy Disharmonye then follows suit
And calls forth noises from his wooden flute
Which he hath placed, to cause the best effect
Fast to his nose and keeps it there erect.
Soon after him comes mighty Vocalon
Who claims to be Euterpe's bastard son,
His voice booms like a hart in autumn heat
In lack of proper words or metres meet.
Then Dysonaunce, bored with his feeble rhyme,
With rusty bells disrupts him with a chime
And strikes with frantic eagerness the bell,
Then shouts on top of that to drown the knell.
Right afterwards Aeolis armed in brass
Seeks ev'ry other minstrel to surpass,
This to achieve he breaks a sour wind
With sound of dying beasts of distant Ind;
Another man, Falsetti known by name,
Doth also like the rest aspire fame,
With searing tunes he cuts through ear and mind
And leaves the crowd a listless mass behind;
So at the end the last man of this train
With his kithara comes Discordiane,
He plucks the strings and thus creates his blaines,
But veils his grief in song to hide the pains.
This merry band of horrid minstrelsy
Believes their art the utmost harmony;
No door to them is sacred nor no gate,
No room too small for them to congregate,
No hall to great to try to fill the air
With all the deviant noises of their spheres;
They break the doors and march all void of sense,
Descend the stairs with proud impertinence,
Then flocculate before the frighten'd crowd
And care not whether this is found allowed;
With hellish shrieks they start their ritual,
Divided into pointless intervals:
They shout, they sway, they cry, they burst their lungs,
They rant, they call, they sing, they wear their tongues;
When they have turned themselves into a trance
They tear their garments and begin to dance
And nameless satyrs bound in servitude,
Who curse the bonds and chains of this fierce brood,
Transports a marble idol to the stage
Whereon the herd unleashes all its rage;
The idol shows Euterpe, ancient muse,
With aulos in her hand and her locks loose,
And on the faces of the flock a smile
Reveals that they are ready to defile;
Around the idol, then, they form a ring
And to invoke their furies loud they sing:
“We hail to thee, fair patron of our art,
Thou hast our love, sweet mistress, and our hearts
And here we stand our love for to requite,
Here all thine aspects in one soul unite
And in this soul there runs a common chord:
This soul desires to appease its Lord;
Fair mistress, now, accept our humble praise,”
And on this key each man his arms doth raise
Then in next instant hammers on the stone,
Wood, brass and string and old Orpheus' bones
Make resonance against the idol's frame,
All this while her disciples shout her name.
Here Artapine doth break his instrument
In fragments due to amorous intent,
Here Cacophone employs his plate of brass
And with his zeal Euterpe doth harass,
Here Bardanot with magic of the tongue
Perverts the idol in his bawdy song,
Disharmonye, despite his want of age
Doth wield his flute in like incensèd rage,
Tall Vocalon his bloodline here purports
But partakes in the crowd's destructive sport,
Eke with his bells impatient Dysonaunce
Attacks the idol in a fervent dance,
Aeolis seeks to rise above his peers
And with his wind he violates the air,
Falsetti stands behind Euterpe's back
Attempting with his voice the stone to crack,
Discordiane in madness all his strings
Hath placed around her neck it for to wring.
Much like the husband ravishing his wife
Though still considers her his joy of life
This sordid band performs their wayward praise,
And with their violent arts their love embrace;
They keep their sport until mere sand and dust
Is all the remnants of their fervent lust,
When thus the idol is reduced to naught
They stand in joy of all the havoc wrought
And then for the next ritual of doom
They leave the stricken crowd for other rooms.
- September 26-27 2009




Notar:

Aeolis: Namnet syner til Aeolo/Aeolus, ein vindgud i klassisk mytologi. Aeolis nyttar seg av blåseinstrument/vindinstrument - sjå også The Aeolian Harp av Samuel Taylor Coleridge - men namnet syner også til flatulens.

Artrapine: Namnet er mitt eige påhitt, til liks med resten av musikantane sine namn, og syner her til ein som forgrip seg på kunst (art rapine). Dette er eksemplifisert ved at han har gravd opp - altså skjenda - den store skalden Orfeus si ryggrad. Inspirasjonen kjem frå The Faerie Queene av Edmund Spenser (Bok 1, Canto 2, Vers 18).

Aulos: Gresk dobbelfløyte, sjå Euterpe.

Bardanot: Not-a-bard, altså ikkje ein skald, noko som vert eksemplifisert gjennom hans grove og usømelege viser.

Cacophone: Direkte omsett: Ein som drit lyd.

Discordiane: Diskord, mangel på harmoni.

Disharmonie: Disharmoni.

Dysonaunce: Dissonans.

Euterpe: Musikken si muse, avbileta med ein aulos som sitt emblem.

Falsetti: Altså ein som syng i falsett.

Furier: Romersk parallell til erinnyene i gresk mytologi. Kvinnelege skapnader frå som personifiserar raseri, særleg raseriet til dei døde.

Ind: India; dei døyande dyra referert til er elefantar.

Kithara: Gresk strengeinstrument med seks strengar, emblemet til lyrikken si muse Erato.

Madrigal: Sekulær musikkform med opphav i den italienske humanistiske renessansen, ofte nytta som nemning for ein kjærleikssong og/eller knytt opp til pastoralsjangeren. Sjå til dømes Christopher Marlowe sin pastorale The Passionate Shepherd to his Nymph.

Maenade: Kvinneleg dyrkar av vinguden Dionysos, kjende for sin villskap oppnådd gjennom dans og vinrus. I romersk mytologi er desse kjende som bakkatinner, følgjarar av Bacchus (Dionysos sitt romerske motstykke). Trass i at begge nemningane nytta før presentasjonen av musikantane syner til kvinnelege skapnader, er samlege musikantar menn.

Medusa: Gorgon frå gresk mytologi med eit blikk som skapte levande vesen om til stein.

Orpheus (Evt. Orfeus eller Orfeo): Mytisk skald frå gresk mytologi, hylla for sitt lyrespel som kunne temje ville dyr. Han vart riven sund - bokstaveleg tala - av ville maenader; årsaka til dette er ulik frå versjon til versjon.

Satyr: Skapnad frå gresk mytologi, halvt mann og halvt geit. Satyrane er kjende for sine seksuelle eskapader og følgjer gjerne Dionysos.

Sfærene sin musikk: Ein pytagoreisk tanke om at sfærene - altså alle klodane i verdskvelven - produserte musikk. Denne musikken kan ikkje oppfattast av menneske, fordi vi er så vane med den.

Sirene: Fuglekvinner frå gresk mytologi som forfører menn inn i fortaping gjennom forheksande song; til dømes nemnde i Odysseen.

Vocalon: Syner til vokal, altså at han nyttar røysta si for å formidle sin "musikk". At røysta hans høyrest ut som ein brunstig hjort, er på ingen måtar ein kompliment.

Draumekrøniker, del 6 - Commodus

A shout that tore Hell's concave, and beyond
Frightened the reign of chaos and old night
- Paradise Lost, John Milton

The mass, whether it be a crowd or an army, is vile.
- Benito Mussolini

Only I can turn this country around.
- Silvio Berlusconi



Cigarillo?
Ja takk.
Eg tek imot den stinkande tobakkspinnen og tek eit drag. Dei vintermørke gatene i den sicilianske byen – Palermo? Siracusa? – er opplyste av faklar og fylde av støyen frå rasande demonstrantar. Med ville skrik og demoniske rytmer hyttar dei med våpna sine mot himmelen, som i eit trugsmål mot Gud. I ekstatisk polyfoni, som djevledyrkarar i transe, skrik dei ut misnøyen utan at nokon klarar å høyre kva dei eigentleg skrik eller kva dei er misnøydde med. Eg kjenner meg som Dante; mannen ved sidan av meg kjenner seg som keisar Commodus. No byrjar demonstrantane å kaste isklumpar mot rådhuset; ein plakett ved inngangsdøra har allereie vorte skoten på. Dette er Pandemonium, dette er smådjevlane sitt opprør mot Lucifer.
Ein fjernsynsreportar intervjuar ein sjølvutnemnd leiar av opprørarane og eg får på eit vis vite kva saka dreiar seg om. Vi nektar å godta at regjeringa ikkje lenger tillet dobbeltnamn! skrik intervjuobjektet, og illustrerar poenget med å ytre sitt eige namn gjennom ein serie dårleg artikulerte lydar. Det er fullstendig mogeleg å høyre kva han seier, men det er like umogeleg å få noko meining ut av det. I alle tilfelle, det er no forbode å heite Giovanni-Francesco, forstår eg, og den svarte massen av demonstrantar talar så altfor tydeleg om responsen på lovforslaget.

Var det verkeleg naudsynt?
Ja.
Han smiler, men seier ikkje meir; han er altfor oppteken med ei ung, vakker kvinne som no har dukka opp ved sida av han. Ho er i tjueåra, lettkledd – trass i at det er midt på vinteren – og heiter Lucrezia eller noko slikt. I bakgrunnen skimtar eg eit haleheng av andre kvinner. Dei er om lag like lettkledde, i same alder, men truleg med andre namn. Eg minnest bakkatinnene som følgde Dionysos i ville orgier, men kvar er satyrane? Eller er mannen ved sidan av meg satyr nok for dei alle? Kva kan eg seie, seier han plutseleg, eg er ein vulkan: Vill, farleg og upåliteleg. Eg er uviss på om metaforen skal dekkje hans rolle som politikar eller kvinnebedårar – kanskje begge – og eg lurer på om han har gløymt at det var Mars, ikkje Vulkan, som var elskaren til Venus. Lucrezia ler og let seg kjærteikne, medan ho seier nokre ord eg freistar å ikkje oppfatte.

Mannen med det uforståelege namnet, plukkar opp ein brustein og slenger den i eit rådhusvindauge. Glaset landar tett attmed meg, jamvel om både steinkastaren og eg står på andre sida av gata. Eg bøyer meg ned, plukkar opp ein glasbit og tenkjer uff. Det er folkemengda som er vulkanske, ikkje Silvio; kanskje dette vil verte eit nytt Vesuv? Som ein sjølvutnemnd keisar – og det er i alle tilfelle ingen andre som har utnemnd han – står Silvio midt i folkehavet av senatorar frå Orcus og kosar med tjueårige jenter. Kor mange av dei er undertøysmodellar, tru? Og kor mange er plukka opp frå fattigdom? Korleis klarar du det, spør eg Lucrezia, som no har vorte erstatta med ein raudhåra subsitutt. Ho smiler. Eg skal verte likestillingsminister, seier ho, som om det er grunn god nok. For henne er det vel kanskje også det. Eg ser vekk og kjenner meg nedstemd.

Du minner meg om Commodus.
Eg er Commodus.
Han smiler, men verkar for å meine kva han seier. Det er heilt naturleg for ein mann å syne virilitet. Særleg når han er så viril som meg, legg han til etter ein kort pause. Commodus hadde 300 konkubiner og 300 unge gutar, gjeld det same for Silvio? Etter Lucrezia å døme kan det verke for det. Eller er det Rodorigo Borgia han liknar mest? Plukkar Lucrezia rista kastanjer i Silvio sin villa? Det var Lucrezia – vert det sagt – som forårsaka monarkiet sitt fall i 506 f.Kr. Vil Lucrezia forårsake Silvio sitt?

Hordane av misnøgde sicilianarar berre aukar. Dei dreg stråfigurar ut i gata, figurar dei har festa bilete av Silvio på, og set fyr på dei medan dei ropar morte a Silvio eller noko i den leia. Silvio ler. Ikkje fordi han tykkjer stråfigurane er morosame, men fordi ei blond kvinne kilar han på halsen. Han ser opp og legg merke til mitt bekymra blikk. Ta det med ro, seier han. Dei vil ikkje gjere meg noko. Dei elskar meg. Dessutan, eg er Commodus, eg kan hamle opp med denne mobben eigenhendig. Når alt kjem til alt drap Commodus over tusen menneske på arenaen. Ja, tenkjer eg med meg sjølv, han hevda så. Men kva slags menneske – og i kva tilstand dei var i – vert ikkje nemnd.

Har du fyr?
Nei.
Lucrezia står attmed meg med ein sigarett mellom høgre peike- og langefinger. Synd, svarar ho og plasserer den mellom raudmåla lepper. Du er ikkje redd, spør eg medan eg gestikulerar mot folkemengda. Dei har no reist ein galge, og dei har ikkje nokon stråfigurar å henge. Nei, svarar ho, men ho seier ikkje noko om kvifor ho ikkje er det. I mellomtida har Silvio valt ut ei kortklipt blondine, han stryk henne over høgre skulder. Lat dei rase frå seg, seier han. Det er eg som styrer dette landet. Styrer han verkeleg landet? Eller freistar han hindre eit vulkanutbrot ved å setje seg i opninga? Rådhuset brenn, strådokkene brenn og om folket får tak i Silvio brenn dei kanskje han også. Vil dei brenne meg? Eg snur ryggen til og ser skuggar danse på veggen framfor meg som i eit arkaisk ritual.

Ein av skuggane kjem bort til meg. Den stammar frå ei kvinne, verkar det for; ei korpulent, stuttvaksen kvinne; ho hadde neppe vorte utanriksminister under Silvio. Kva er vitsen, spør eg. Vi skuggar fødast av eld, svarar ho. Berre ved elden kan vi kome til liv. Eg føler at eg ikkje heilt har fått svar på spørsmålet. Men kvifor? Fordi det er på tide, svarar kvinneskuggen og kvervar i andre skuggar.

Er du ikkje redd massen?
Massen er fæl, men den elskar meg.
Han kjærteiknar ei svarthåra kvinne og lovar henne eit sete i EU-parlamentet. Ho vil ta seg betre ut enn gamle, feite politikarar. Og ho har erfaring, poengterar han medan han plasserar handa så nær det høgre brystet hennar at det verkar som ei lite subtil understreking. Ho kniser og vrir seg småkokett i grepet hans. På den andre sida av gata får flammane styrke og stig høgare til vers. Skuggen til Silvio vert festa oppetter veggen bak han, og plutseleg er det ikkje lenger hans skugge, men skuggen til ei korpulent kvinne som syner seg i staden. Den svarthåra kvinna gispar av skrekk. Ho vrir seg ut av grepet hans og legg på sprang nedetter den snødekte gata. Flammane stig endå høgare, og den korpulente kvinneskuggen knyt seg til Silvio slik hans eigen skugge eingong gjorde. Bakkatinneflokken merkar endringa og trekk seg ut i mørkret der skuggane enno ikkje har rive seg laus frå natta.

Demonstrantane trekkjer seg unna dei også, det er ikkje lenger noko behov for dei. Så byrjar det å regne kraftig. Elden døyr, fyrst sakte så raskare og med elden døyr også skuggane. Dei trekkjer seg saman med nattemørkret, og med dei også Silvio, for Silvio har mist skuggen sin og er no i makta til ein heilt annan skugge. Han skrik i det han oppdagar det, men han har inga eiga makt lenger; han kvervar bort i det mørkret nokre seier han eingong kom ut av. Så vert berre lyden att. Ekkoet – som lyden sin skugge – kvervar sjølv sakte mellom husa og svinn i nattemørkret.