Hadrian

Ein tur til Roma i oktober var ei fantastisk oppleving som sette sterke spor i meg, ein herleg tur i godt selskap og fint ver. Roma er ein herleg by, og med si enormt viktige kulturelle og historiske rolle, seier det seg nærast sjølv at det er ein by full av poetisk inspirasjon. Til dømes var både John Keats og Percy Bysshe Shelley residentar i Roma - utan samanlikning for øvrig. Det følgjande diktet handlar om den romerske keisaren Hadrian (styrte frå 117-138 e.Kr.), og er inspirert av eit bilete teke av ein kamerat. Biletet syner statua av keisar Hadrian vendt mot sitt gamle mausoleum der borga Castello di San Angelo står i dag. Mausoleet er der framleis inne i borga. Visse referansar i teksten vil kanskje vere noko obskure, desse vil verte forklarte nedanfor.



Hadrian

Adorn'd by cypress and Italic firs,
Beneath that rising sun no shadow stirs
Nor falls from saintly spires to the ground.
Among that Roman fragrance there is found
A pedestal of white upon which stands
The statue of a man whose royal hand
Once ruled the world, but now he is confined
To witness change of ages and cruel time.

“I mourn,” thus spoke the statue, then with grief
He carried on his tale as if relief
Was sought from words alone, and then he spoke:
“I relieved the troubled from their yoke,
I fortified the borders by command,
I hunted beasts in savage, distant lands.
My death came late, this unfortunate was I,
Too often have I witnessed beauty die.
At least I now am free from carnal pain,
The living search aponia in vain.
Yet still my soul is troubled in this dark,
For even in these misty lands are marked
The echoes of the changing earthly tide.
Oh curse, curse and fie the human pride!”

“See!” he bade me see and I did see
The architecture pointed out for me:
The ancient mound, the tower and the wall
A monument to power bound to fall.
“Within this sacred structure lies my tomb
Which is, past death, a new and holy womb,
Existence in a life beyond this life
Where the soul is free from struggle war and strife.
But see the structure built, raised out from mine,
A place for naked women and strong wine.
Alas, thus ends my glory; sand and bricks,
Dust and shadows, lime and broken sticks –
This is what remains, thus fleets the world
In the ever changing gyre and its swirl.
Before I leave, let me some wisdom give:
To live is but to die and death to live.”



Notar:

Linje 3: Saintly spires - syner til Vatikanet. Skuggane frå Vatikanet fell ikkje på San Angelo.

Linje 12: Hadrian gjorde ein viss reduksjon i slaveriet, noko som etter romersk standard var radikalt nok til at Hadrian - i mine auge - kunne ha nytta slike ord om dette som han gjer i diktet.

Linje 13: Medan forgjengaren og adoptivfaren Trajan var oppteken av å utvide riket, var Hadrian meir oppteken av å sikre grensene. Eit døme på dette er muren i Nord-England.

Linje 14: Hadrian var ein ivrig jeger.

Linje 15: Hadrian døydde i ein alder av 62.

Linje 16: Elskaren hans, den unge Antinous, drukna i Nilen.

Linje 18: Aponia er gresk for fridom frå smerte. Hadrian hadde sterke epikureiske sympatiar, og i epikureisk filosofi var aponia - saman med ataraxia (perfekt mental ro) - viktige element.

Linje 20: I eit dikt skrive av Hadrian på dødsleiet, står det at sjela hans snart skal reise til ein mørk og skoddefull stad.

Linje 24: Hadrian var svært interessert i arkitektur.

Linje 32: Ein referanse til Rodorigo Borgia - pave Alexander VI - som var kjend for sine seksuelle eskapadar. Alexander VI nytta truleg Castello di San Angelo ved høve, men om han hadde orgiar der er eit tema for spekulasjon. Med sin fascinasjon for epikureisk filosofi, ville truleg Hadrian ikkje ha sett positivt på slike hedonistiske aktivitetar.

Pythagoras

Som alle veit, eller kanskje ikkje absolutt alle, er det bitter krangel mellom Gløshaugen og Dragvoll. Dette fordi Gløshaugen vert prioritert økonomisk framfor Dragvoll. Sidan folk på Gløshaugen driv med realfag, er dei alle disiplar av Pythagoras og følgjeleg potensielt suspekte. Nedanfor er eit dikt om nettopp Pythagoras, basert på ei legende - som godt kan vere sann - om kva som hende med ein disippel som fann ut at matematikaren og sektleiaren faktisk tok feil på eit punkt. Dette kan sjølvsagt lesast som ein allegori tiltenkt studentane på Gløshaugen, men det kan også sjåast på som ei mytisk-biografisk forteljing om Pythagoras.


A man sat once by a beach of golden sand
The waves did their best to touch his feet
And in the golden dune with his right hand
He drew his figures as if on a paper sheet

Pythagoras he was called this man by the sea
A man much respected and admired in his age
And his followers and students much did see
In him combined an Olympian and a gifted sage

They gathered around old Pythagoras by the dune
Each morning as the birds would at dawn ascend
Where he told about the spheres and their soft tune
He was thought a teacher, a lover and friend

Yes, he taught them of the world, the orbs, the spheres
In which the magic dwells that man must understand
And many of the young boys were brought to tears
When touched, caressed by his old, right, gifted hand

One day a young man turned to him and claimed
“I will prove to you that your figures are wrong”
And old Pythagoras then was overcome with shame
He burst into tears and cried a lamenting song


His followers learned what had been done
The man was seized and taken to the shore
Where they held him 'til his breath was gone
And he was submerged to the ocean's floor

Galahad failed

No nærmar det seg semesterstart for mitt vedkomande, og det er dermed tid for å støte på uante mengder hindringar og problem i studieprosessen. NTNU har nemleg lagt det opp slik at orientering og manøvrering på heimesida er vanskeleg og lite brukarvenleg. I tillegg er det aldri godt å vite kva fag og emner som plutseleg opphøyrer å eksistere, og som dermed reduserar vår valfridom ytterlegare. Dette damoklessverdet - og ein digital labyrint sjølv ikkje Daidalos kunne ha konstruert sluare - er ein del av NTNU-studentane sin kvardag. Det var i etterkant av nokre liknande nettproblem eg vart skikkeleg frustrert over den tilsynelatande totale mangelen på kontroll, og eg byrja på dette diktet. Diktet er basert på gralstradisjonen og Kong Arthur-mythosen - ein av dei rikaste mythosane vi har i Vest-Europa - men det er samstundes satirisk, noko som kjem fram - forhåpentlegvis - gjennom den lette og raske verserytmen. Opuset er elles spekka med meir eller mindre obskure referansar til ymse, desse vil verte forklarte etterpå.



Galahad failed

I

I ventured one morning away from my home
Seeking the fountain of wisdom
With a map and some gold and tales of old
I left for the fountain of wisdom

II

The travel was arduous, the winding road long
I battled both Time and its system
Until I one day, when Time gave way
Stood before the palace of wisdom


III

The palace, a fortress, of glass had been made
Its radiance shone in the morning
A guardian placed by the gate with his mace
Gave me a sinister warning

IV

“Enter young gallant, I take it you seek
The coveted fountain of wisdom
But youngster beware, there are fiends here
And a palace may soon be a prison”

V

I entered the main gate and walked to the door
Of this palace of glass and wonders
The hinges did creak and a raven did shriek
And above me the sound of thunder

VI

The doorway was yawning, the darkness inside
Had a fragrance of cold moss and fungi
In the midst of the hall a brazen head talked
Resembling that of Bacon and Bungay

VII

“Time is and it was and will quite soon be past”
The brazen head said with a laughter
“'tis a place for despair so why are you here
Tell me now what you are after”

VIII

I explained my intentions, my chivalrous quest
But the oracle's time was now over
“No more can be given as aid for the living
No more is my duty, young rover”

IX

Then darkness ascended, light entered the room
It revealed nothing more than it had to
“But listen to me, I will give you for free
An advice for the journey ahead you”

X

So the oracle spoke of the palace and death
Of labyrinths seemingly endless
Of gallants of yore and mystery doors
I felt as if utterly friendless

XI

I then turned my back and moved hastily on
Past torches of flickering fire
Then up a stair, where a scent in the air
Had the odour of old woodland mire

XII

Great buildings of glass on either side stood
A cobbled street cut through a city
Friezes on glass I relentlessly passed
Truly a place with no pity

XIII

Behind an oak door I hoped I could find
Someone to guide in the mazes
Yet there was dark, so awfully dark
And of humans I did find no traces

XIV

The door had then vanished, the chamber still black
I could not retreat where I entered
Yet I heard someone sing, and there was a ring
Of candles, a bard in its centre

XV

“What is your quest, then? Oh, be that as it may”
Said the bard at my approaching
“Stride on through the maze, of nightmares and haze
And be welcomed as if encroaching”

XVI

I walked for a while, I admit I was lost
In a cobweb of hallways and mirrors
Nothing was as it seemed, it was like a dream
Brimming with fear and terror

XVII

I walked the corridors in search of a place
To find answer to delicate matters
But all over the floor and on each single door
Were elaborate symbols and patterns

XVIII

One gate took me back to where I once had been
Another one opened to nothing
A path led me through some doors painted blue
One gate had the shape of a coffin

XIX

Then out on a bridge high over the ground
A black knight tossed me a claymore
It had a beautiful blade of true craftsmen made
“Your life is the prize that we play for”

XX

He attacked me at once, I struggled and struck
First blood was his in a fashion
We eagerly fought, great havoc we wrought
You might say we warred with passion

XXI

We fought for a while until passion was gone
The fight was no longer for glory
And when the bell in the tower proclaimed the ninth hour
He asked and I told him my story

XXII

“You fight well young gallant, I bid you farewell”
I hoped he would show me the fountain
“The fountain,” he said, “is a quest for the dead
And you have not yet climbed that mountain”

XXIII

As the black knight was leaving I bravely strode on
Yet my heart was laden with sorrow
For if he was right, why bother this fight
If joy would be like dew on the morrow

XXIV

A great library hall with old book lined in rows
I entered through dark lilac curtains
My heart leaped with joy, I cheered like a boy
I believed there was wisdom for certain

XXV

I wandered the room and its rows filled with books
Yet nowhere a clue had been hidden
For in each single book in which I bothered to look
Was nothing, as if words were forbidden

XXVI

So there in the midst of no knowledge I stood
In a temple that promised wisdom
Oh the darkening hall and the Babylon walls!
I felt as if lost in a prison

XXVII

Then I suddenly detected all alone on the floor
A scroll that suggested solution
Yet on it I read “'Tis a place for the dead
Your quest has the taste of illusion”

XXVIII

“But stride onwards stranger, fulfill first your task
Then you may seek for the fountain”
No more could I see, how should I come free?
And return to my home in the mountains

XXIX
With rage and with anger, with screams of dismay
I tried to break out of the prison
But with no one to ask what was my task
I failed in the search for wisdom













Notar:





Vers 5: Ramnen er ein referanse til diktet The Raven av Edgar Allan Poe.



Vers 6: Referansen til sopp, er knytt til soppåtaket på Dragvoll tidlegare i år (2008)

Bronsehovudet syner til orakelet som, i følgje legenda, vart laga av matematikarenRoger Bacon og teologen Thomas Bungay på 1200-talet.



Vers 7: Time is, time was, time is past - desse orda var alt orakelet frå skodespelet Friar Bacon and Friar Bungay sa før det knuste. Skodespelet vart skrive av Robert Greene.



Vers 9: It revealed nothing more than it had to - ein referanse til ufullstendig informasjon.

Vers 19: Out on a bridge - Brua som knyt dei to bibliotekfilialane saman
Claymore - eit skotsk sverd
Black knight - ein riddarduell er eit vanleg element innan slik dikting, men jamfør dette elementet med Monty Python-karakteren the Black Knight frå The Holy Grail for å få det satiriske elementet endå sterkare fram.

Draumekrøniker, del 3 - Til California

Dette er rett nok ikkje noko eg har drøymt, men ei særs fri dikting basert på to draumar frå same natta. Eg drøymde faktisk at vi i Firda-klassen skulle til California, og vi starta faktisk i Ommedal. Der var også nokre i Fantomet-kostyme. Også Tokugawa og Suleiman den mektige var på sitt vis aktørar i andre delen av draumen, men på langt nær like dominerande som eg har valt å framstille det. Følgjeleg er mykje av dette fri fantasi (også i forhold til kva som faktisk føregjekk inne i hovudet mitt den natta). Sidan eg har inkludert ein heil del element som er meir eller mindre obskure, har eg lagt til ei liste med utgreiing til slutt, slik at de betre kan sjå djupna i denne galskapen.



Så dreg vi altså til California, eg og resten av Firda-klassen. Kva skal vi der? Finne gull, sjølvsagt, slik alle andre idiotar som dreg til California vil. Vi dreg med bil frå Ommedalen og tvers over det amerikanske kontinentet – ein kjapp tur for modige menn og kvinner, og snart samlar vi skattar i utkanten av prærien. Nokre er kledde som parodiar på Fantomet. ”Spar nokre til meg!” skrik eg, medan den eine skatten etter den andre ser dagslyset for fyrste gong på kven veit kor lenge, og eg kjempar med tårene då eg ser kor mykje fint dei finn.

Så kjem tyrkarane. Janitsjarar marsjerar nedetter skråningane – jamvel om prærien ikkje har skråningar – og på akslene har dei kvar sin jezail. Alle har kvitt skjegg – jamvel om janitsjarar ikkje skal ha skjegg – og dei syng om ørner. ”Kvar er Tokugawa, den hunden? Lad kanonane og skyt Nippon i bitar!” Slik talar berre ein rasande tyrk, og det er nett det Suleiman er. Eg tykkjer mest synd i Tokugawa, men eg ser han har reist fortet sitt på toppen av åsen, klar til å ta imot det tyrkiske batteriet.

Så kjem åtaket. Hordar av ryttarsoldatar – ein grashoppesverm, ei landeplage – dundrar over prærien, medan jezail-riflene skyt i bakgrunnen. Kulene treff fåfengt murveggen og fell harmlaust til jorda, nett som sporvar, berre at kulene er det visst ingen som held rekneskap over. Tårn fell og reiser seg att, bannskap, krutsalvar og hestar – det er dette engelskmennene kallar ”the din of battle”. Kven skal eg halde med? Meg sjølv, kanskje?

Så skjer det noko. Eg veit det ikkje, men det skjer noko i regnskogen høgt over oss. Ein hårete figur observerar slagplassen, eit djevelsk smil krusar om andletet hans. Det er ikkje noko menneske, det er ein puck – ikkje ein hockeypuck, men ein fe, ein trickster, nett slik som i ”A Midsummernight’s Dream”. Forresten er han ikkje åleine, det er ein heil stamme puckar. Dei vaktar inkaskatten, og det er den eg er ute etter, eg og alle dei andre – også dei i Fantomet-drakt. Og kven skulle tru at matoppleving var ei eufemisme for magesjau?

Så verkar det for at Suleiman har fått overtaket. Nippon si blødande sol får eit tyrkisk slør om andletet, og tusen netter og ei til står i kø for å utfalde seg, jamvel om det ikkje har noko med ottomanane å gjere. Burlesk, eksotisk, erotisk. Men det er verkeleg ikkje eit land for gamle menn, og kven veit, kanskje Suleiman også vil verte kjend som Rhinometos – ”avkutta nase” – slik som i det gamle Bysants. I alle fall dansar dei vidare, kvinnene.

Så kjem Zoe Porphyrogenita. Ho vert høgdepunktet for festen, sjølv Tokugawa verkar for å vakne til liv der han sit i gullburet sitt. Gull for ein fallen keisar, purpur for ei mektig keisarinne. Yeats står attmed henne, freistar å få kunnskap frå henne, han vil skrive eit tredje dikt. ”The Emperor’s drunken soldiery are abed,” seier han, og han skjønar for seint at det er ein tabbe å snakke om keisaren til keisarinna. ”Gjev meg mine tårn attende!” skrik Tokugawa. Vil han freiste seppuku? Ikkje i eit bur av gull. Aldri i eit bur av gull. I mellomtida fortel Sheherazade om kvar av desse nettene under sola, og lystige blikk vert veksla. Det er ikkje eit land for gamle menn, vert det sagt, men kva med gamle grisar?

Så vert inkatempelet sprengt, og med det skatten. Kvar dreg puckane no? Inn i regnskogen, kanskje, eller til det vesle huset på prærien. Men Atahualpa skrik ein stad, og Robin Goodfellow siterar Shakespeare: ”Lord what fools these mortals be.” I alle tilfelle, kvar er vegen? Kvar er California? Og kvar er samanhengen?



Ordliste:

Atahualpa - Den siste keisaren av inkariket, avretta ved kvelning i 1533

Janitsjar - Tyrkisk elitesoldat

Jezail - Rifle, rett nok neppe nytta av janitsjarane

Nippon - Japansk for Japan

Porphyrogenitas - Gresk for "purpurfødde", eit tilnamn gjeve til enkelte regentar av det bysantinske riket

Puck - Fe frå europeisk mytologi

Rhinometos - Gresk for "avkutta nase", ein praksis som bysantinarane importerte for å avsetje keisarar, for keisarane av Bysants var påkrevde å ikkje ha fysiske lyter. Sjå gjerne dette i samanheng med Yeats-sitatet "That is no country for old men"

Robin Goodfellow - Puck frå Shakespearestykket "A Midsummernight's Dream"

Seppuku - Japansk sjølvmord ved å snitte opp magen med ein kniv

Sheherazade - I følgje legenda var det ho som fortalde eventyra i 1001 natt for å ikkje verte avretta av ektemannen

Suleiman - Tyrkisk sultan frå 1520 til 1566, den fyrste ottomansultanen med det namnet

Tokugawa - Eigentleg Tokugawa Ieyasu, fyrste shogun av Tokugawadynastiet. Hans regjeringsperiode var 1600-1616, shogun frå 1603

Yeats - Irsk diktar, dei verka det vert alludert til i teksten er Sailing to Byzantium ("ikkje eit land for gamle menn") og Byzantium ("The Emperor’s drunken soldiery are abed")

Zoe - Keisarinne i Bysants 1028-50

Draumekrøniker, del 2 - Swan Swan Hummingbird

Denne novella er også ei blanding av fleire draumar - to, for å vere nokolunde nøyaktig - og eg har her valt å setje meir fokus på det springande, det uoversiktlege i draumar. Songen som vert framført - like oppdelt som samanhengen mellom draumesekvensar - er Swan Swan H av R.E.M., tittelen på novella er kva songtittelen eigentleg burde ha vore, i alle fall slik R.E.M.-bassist Mike Mills meinar det. Eg drøymde ikkje songen i sin heilskap, men eg har teke meg den fridom å setje den inn for å sprite opp forteljinga.

Swan, swan hummingbird

Det er nokon som syng.

Hurrah, we are all free now

Rytmen er litt stakkato. Eg kjenner han godt, ein gamal kamerat. Men han syng feil, det er ikkje slik det skal gjerast. Best eg tek over.

What noisy cats are we, girl and dog he bore his cross

Dette høyrest betre ut, mykje betre. Kva ville Michael Stipe ha sagt? Eg har då spelt i band med han, ein gong. Var på åttitalet, då Michael hadde litt for langt hår og brukte solbriller litt for aktivt. Vi song Don’t go back to Rockville medan Peter spelte gitar og Mike sat og småflirte med bassgitaren sin, eller gjorde han det? Jau, han var der han og, det var berre Bill som ikkje var der. Kvifor det? Bill slutta då ikkje før i, var det -97?

Swan, swan hummingbird

Men no hugsar eg feil, dette har ikkje hendt, det er berre ein gammal draum.

Kvar er eg no? Eg har vore her før, eg veit kvar det er, men er det verkeleg her eg er? Neppe. ”Ja, eg har blogg,” svarar eg. Ho smiler, seier eit eller anna, eg oppfattar kva det er, men eg hugsar det ikkje. ”Men eg er eldre enn deg,” seier eg, med trykk på ”er” for å forsikre henne om at det verkeleg er slik, og ansiktet hennar lyser opp, som om det har alt å seie at eg er eldre enn henne. Ikkje at det er sant, for eg er ikkje eldre enn henne, men kva anna skulle eg seie? Var eg klar over at eg laug då eg sa det?

Hurrah, we are all free now

”Eg treng litt hjelp,” seier ein. Eg kjenner han ikkje, ser ikkje ansiktet hans, det er gøymt bak ein hatt, eller er det ein caps?. ”Det er ein krig litt lenger oppe.” Krig? I Hyen? Kven krigar mot kven? Kva ville Michael Stipe ha gjort?

Long low time ago, people talk to me

Eg har ikkje tid, eg må køyre traktor. Treng meir grus. Men korleis styrer eg denne då? Og korleis skal eg manøvrere skikkeleg? Gjerdet er i vegen, kven har sett det opp?

Johnny Reb, what’s the prize of fans? Forty a piece or three for one dollar

Vi har quiz. Vi skal gjette kven han tenkjer på, ut frå små hint. Personar på Firda. Heile klassen er samla. Men kva gjer han her då? Han har då ingenting med Firda-klassen å gjere, han høyrer heime på Hyen kombinerte barne- og ungdomsskule. Mystisk. Eg seier eit namn, og eg har rett, seier han. Men eg veit eg har teke feil, for eg veit ikkje om nokon som heiter det i verkelegheita, namnet har eg lese i ei bok – Priseld av Rune Timberlid. Eigentleg tenkte eg på ei anna, men eg kom ikkje på namnet hennar, det likna i alle fall. ”Eg er imponert,” seier han, og ho ved sida av meg lurer på korleis eg klarte det, med ei stemme som famnar om både misunning og undring. Eg smiler og røper ikkje noko, eg kan då ikkje røpe at eg har teke feil.

Hey captain, don’t you wanna buy some bone chains and tooth picks?

”Eg er lei av dette no,” seier ho lavt og ampert til meg, men raseriet er retta mot læraren, som ikkje høyrer heime på Firda. ”No tar vi det alfabetisk,” seier han og fortel dermed at vi skal halde fram, berre på ein litt annan måte. Ho seier noko, umogeleg å høyre, men kroppsspråket fortel det som trengst, måten ho knyter nevane og legg seg over pulten på. Håret fløymer utover som ei overivrig elv etter å ha brote ei demning, like frustrert som ho sjølv.

Night wings, her hair chains

Han seier noko, men vi har for lenge sidan slutta å høyre etter.

Here’s your wooden greenback sing

Kva meir?

Wooden beams and dovetail sweep, I struck that picture a ninety times I walked that path a hundred-ninety

Vaknar eg no?

Long low time ago, people talk to me

Pistol hot cup of rhyme, the whisky is water, the water is wine