In the beginning was the Word, and the Word was with God, and the Word was God.
- John I.I
Ah, distinctly I remember it was in the bleak December,
- The Raven, Edgar Allan Poe
It's the language's desire to enclose the loved world in its arms.
- Omeros, Derek Walcott
Desembermørkret ligg kaldt og trykkjande kring oss der vi sit. Eg har nett oppdaga at eg har eksamen dagen etter, men vi veit då alle at det er for seint med pugging klokka elleve om kvelden. Dessutan er eg ferdig med resten av eksamenane; til helvete med denne, kva fag det enn er. Men eg skal då alltids klare å kome meg opp, berre eg kjem meg i seng snart. Snart. Men det er då slik eit relativt omgrep, og dessutan er det kaldt på Dragvoll denne tida av året. Derek Walcott sit ovanfor meg og nektar å gje autografen sin, medan han snakkar om si komande diktsamling og om språket sine ynskje; som om språket har fri vilje, som om språket er eit vesen. Kan også språket frelsast? Kva ville Pelagius ha sagt om det? Men det er for seint på døgeret til at eg orkar å jage verbale kynoskefali, og eg høyrer på med halvt attlatne auge medan eg opplever Fallet på nytt.
Tårnet var det tredje fallet. Fyrst fall Adam og Eva frå uskulda, så fall Abel daud til jorda, så fall Babels tårn. Skal eg også falle? Vil eg i så fall vakne? Derek Walcott talar framleis, som om han freistar samle dei spreidde tungemåla i ein ordflaum, eit lappeteppe vevd av ord frå ulike språk. Vil han klare å lære fuglespråket også? Ich hab' keine Ahnung wie es ist, but I should expect it to be all for the best, after all es el siglo del oro, por el rey y la reyna vamonos a la guerra; arma virumque cano. Mon pere est mere et mon frere est masseuse. To hell with it. Eg ler som om eg forstår vitsen, men Derek nektar framleis å skrive autografen sin. Men du meinar det verkeleg, spør eg, og han bekreftar at, ja, språket sitt høgste ynskje er å omslutte verda det har kjær. Klokka nærmar seg stadig tolv; dette vert ei lang natt. Eg vrir og vender ord i hovudet medan snøen dekkjer verda meir og meir. Kanskje vil også snøen omslutte verda den har kjær? Berre så synd at den skal vere så begeistra for akkurat denne delen.
Kjem vi nokon gong tilbake til opphavet, spør eg. Om du vil tilbake til opphavet, fortel ein figur eg ikkje har sett før, så lyt du gå stega tilbake, oppsøkje orda sine utviklingar og slik kome til språket sin barndom. I opphavet var Ordet, og det er det opphavet alle menneske søkjer. Er det vanskeleg, spør eg. Umogeleg, svarar vedkomande, men vi lyt alle ut på ei større reise før eller sidan. Då tårnet fall vart det menneska si oppgåve å spreie språket, det var berre slik språket kunne omslutte verda Gud elska, fortel han, og forsvinn i desembernatta. Det er sant, skyt Derek inn, alle må på ei reise før eller sidan. Berre tenk på Odyssevs, berre tenk på Menelaos. Trojas fall skuldast ei setning Helena aldri gav sin ektemann: Eg elskar deg. Og også Troja fall til liks med Babels tårn. Men, byrjar eg, ord som byrjar krigar kan då ikkje vere av kjærleik? Du tek feil, seier ei kvinne kledd i blodut khiton og med eit diadem på hovudet. Ord av kjærleik startar ofte krigar, for kva den eine elskar, ser den andre seg stundom nøydd til å hate.
Makta ligg ikkje i sjølve orda, men i språket, for orda er menneskeskapte og omskiftelege; orda vert vrengde ut av form innan kort tid, men den som kontrollerar språket er mektig. Ahasverus er den mektigaste mannen, får eg påpeikt, for han har vandra verda sidan Kristi tid, og ingen kjenner språket betre enn han. Var det kanskje derfor han vart dømd til å vandre og aldri døy, spør eg. Mogeleg, får eg til svar, og Derek nikkar samd der han sit. Kven kan hevde at Ahasverus vart fordømd, held kvinna fram. Har ikkje han fått større lukke enn nokon annan? Men eg har då i det minste sett Agamemnon sitt andlet, avsluttar ho malapropos og svinn i skuggane.
Språket vert degenerert, seier ein og tek seg ein slurk kaffi, noko som er umogeleg på Dragvoll etter klokka fem. Lydar forsvinn og ord vert delte. Slik skal det ikkje vere, understrekar han og set kaffikoppen på asjetten med eit smell. Vielleicht ist es nicht besser, pero creo que las palabras son necesitos para the general well-being of things, you know. Semper fidelis! Salaam aleykum, aleykum ya salaam, shalom. Skrid ad Helvede ad. Det heile endar i eit babel eg ikkje klarar halde styr på, og eg ser at det er eksamen om mindre enn ni timar. Til helheim med det, eg har ikkje tid; ikkje no når auga sym i mental skodde og røynda verkar mindre handfast enn nokon gong tidlegare. Kan vi eigentleg vite at vi eksisterar, spør plutseleg Rene Descartes med eit smil om munnen. Ja, svarar eg, for vi har språket, og om vi ikkje eksisterar kan heller ikkje språket eksistere. Men, held han fram, korleis veit du at språket ikkje berre er ein draum? Vi tenkjer i bilete, svarar eg, medan vi talar i ord; og om alt var ein draum kunne eg ikkje bede deg dra til gehenna slik eg nettopp gjer. Smilet svinn frå munnen hans, og han dreg av garde for å utkjempe ein ny krig. På sett og vis tok han meg altså bokstaveleg. Eg angrar med det same, eg likar han eigentleg betre enn eg gjev uttrykk for, men det er hans meditasjonar som lyt skrivast ned, ikkje mine. Terrorist eller fridomskjempar? Språket omfamnar begge desse, det er opp til oss menneske å bruke dei og det gjer vi då også. Gjerne om ein annan.
Floccinaucinihilipilification, floccinaucinihilipilification, floccinaucinihilipilification, messar ei kvinne med tjukk russisk aksent og syner kor arbitrært språket kan vere; eit leiketøy i hendene på alle menneske, høgst biletleg tala. Vi andre seier ikkje noko, kven no enn “vi” er i denne samanhengen, kanskje fordi vi tykkjer det er sjølvsagt, kanskje fordi vi ikkje kjem på noko fornuftig å seie. Kva språkfamilie stammar baskisk frå, spør eg, og det er det ingen som veit.
fredag 21. august 2009
laurdag 14. mars 2009
Draumekrøniker, del 4 - Après moi - le déluge.
Dette er ikkje ein samanhengande draum, men ein narrasjon basert på minst tre ulike draumar. I tillegg har eg dessutan dikta vidare på dette grunnlaget, og tyngda av teksten er sett saman i vaken tilstand.
And the rain was upon the earth forty days and forty nights.
- Book of Genesis 7.12
I do set my bow in the cloud, and it shall be for a token of a covenant between me and the earth.
- Book of Genesis 9.13.
Après moi - le déluge.
- Louis XV av Frankrike (1710-1774)
“Kaffi i kantina?” spør eg på ein uanstrengt måte med hovudet litt på skakke. Ein annan kar dukkar opp, går mot oss og spør “skal vi gifte oss?” Han meiner sjølvsagt ikkje meg, og det verkar som ho finn tilbodet tiltalande. Hadde eg berre kome i hug å spørje om det sjølv; eit ekteskap verkar sikkert alltid meir fristande enn ein kantinekaffi. Men har ikkje han kjærast allereie då?
I Trondheim er det for tida vinter, og eg spring gjennom dei snødekte gatene med nokon etter meg. Anar ikkje kven det er, men så er det då visse ting ein ikkje treng å finne ut av. Eg snåvar i snøen og dett, kjem meg oppatt og spring vidare, spring under byggestillas attmed Stiftsgården. Klokka er sikkert fem, for det er i alle fall mørkt nok til det, og sjølvsagt er det desember. Alt anna er utenkjeleg. Så ser eg ein annan som spring. Også han dett, men vert teken att av dei forfølgjande. Dei held han fast til den isdekte gata og ventar på ein liten truck. Trucken køyrer over skuldra hans, men han seier ikkje eit ord. Det gjer derimot leiaren, for medan skuldra vert knust skrik leiaren: “Hugs 29. mai 1453!” Pussig. Etter at trucken har forsvunne i Trondheimsnatta, går eg bort til han og får han med meg vidare. Til å vere ein mann med knust skulder, går han som ein mann med dårleg kne.
Palau er ein mykje betre stad å vere, det oppdagar eg raskt. Men øybuarane kjenner seg litt truga, og det er ikkje av Kalle Klovn, men ei kvinne som kallar seg Uthnapishtim. Ho går i kring på øyane med ei kutte over hovudet og ser generelt skummel ut; ikkje som Kalle Klovn. Visste du at hovudstaden heiter Melekeok? Før var det Koror, men dette bryr ikkje Uthnapishtim seg om. Og kvifor ta namnet frå ein figur frå eposet Gilgamesh? Kvifor namnet til ein sumerisk Noah? Kanskje ventar ho på ei ny flod? Hugsar ho ikkje at Gud lova Noah at det ikkje skulle kome fleire – vi har då regnbogen. Kanskje ho ikkje trur på Gud.
Babylon, tårnet i Babel, øya Babeldaob i republikken Palau, er dette ein konspirasjon? Mogelegvis. Og då står sikkert Uthnapishtim bak den. Her er det ingen isdekte gater truckane kan køyre på, men Ngardoksjøen husar saltvasskrokodiller, jamvel om sjøen er ferskvatn. Det er ikkje rart øybuarane kjenner seg truga. Ho har brunt hår og lys hud, kanskje også tiltrekkjande, men så var det den skumle kutta då, og det faktum at ho styrer ein konspirasjon som strekkjer seg over tid og rom.
Vi står på kanten av Ngardoksjøen, Uthnapishtim og eg. “Kva er konspirasjonen,” spør eg, og gløymer at det er saltvasskrokodiller eg bør vere redd for, ikkje pirayafisk. Ho svarar ikkje. Ein kuttekledd skipper på eit urørleg skip av stein, korall og grøne vekster, og plutseleg skjønar eg alt. Havet stig når isen smeltar, Palau er den nye arka, eller rettare sagt, ein flåte av dei, og Utnapishtim skal redde artane. Korleis styre eit skip av stein? Og klarar ho verkeleg å redde alle artane? Kva med tigeren? “Uinteressant," svarar ho og let ein rustbrun liten fugl lande på fingeren. Øybuarane kallar den melimdelebteb, og den finnast visst berre her. Palau, Eden, Lemuria – tre soger knytt saman til ein konspirasjon. Men Noah var ein mann av tru, Uthnapishtim ein rebell mot verda, det er kva som skil dei; bortsett frå kjønnet, sjølvsagt. Korleis vil det så gå med den nye arka? Og snakkar vi verkeleg om ei ny syndeflod, eller kallast det berre global oppvarming? Ting kan ha to namn eller fleire, for på engelsk kallast fuglen Palau fantail, på latin rhipidura lepida, på palauisk melimdelebteb, og vi er attende til Babels tårn og opphavet til språka. Ei straff for menneskeleg overmot, eller eit nytt monument til trøyst for det som fall?
Skremde røyster på palauisk, eit språk eg ikkje forstår. Dei kalde auga til Uthnapishtim får henne til å framstå som mystisk, utilnærmeleg, som ei heidensk gudinne frå ei daud tru. Fryktar dei å verte ofra i den nye floda? “Après moi – le déluge,” seier ho og auga hennar legg ikkje merke til dei innfødde. Det er dette som gjer dei redde, og det gjer meg redd sjølv òg. Men det er vanskeleg å drepe store flåttar på eit sølete underlag, og eg oppdagar at det var Laurence Sterne som skreiv Tristram Shandy, ikkje Umberto Eco.
Så kjem regnet. Vil det halde fram i førti dagar og førti netter?
And the rain was upon the earth forty days and forty nights.
- Book of Genesis 7.12
I do set my bow in the cloud, and it shall be for a token of a covenant between me and the earth.
- Book of Genesis 9.13.
Après moi - le déluge.
- Louis XV av Frankrike (1710-1774)
“Kaffi i kantina?” spør eg på ein uanstrengt måte med hovudet litt på skakke. Ein annan kar dukkar opp, går mot oss og spør “skal vi gifte oss?” Han meiner sjølvsagt ikkje meg, og det verkar som ho finn tilbodet tiltalande. Hadde eg berre kome i hug å spørje om det sjølv; eit ekteskap verkar sikkert alltid meir fristande enn ein kantinekaffi. Men har ikkje han kjærast allereie då?
I Trondheim er det for tida vinter, og eg spring gjennom dei snødekte gatene med nokon etter meg. Anar ikkje kven det er, men så er det då visse ting ein ikkje treng å finne ut av. Eg snåvar i snøen og dett, kjem meg oppatt og spring vidare, spring under byggestillas attmed Stiftsgården. Klokka er sikkert fem, for det er i alle fall mørkt nok til det, og sjølvsagt er det desember. Alt anna er utenkjeleg. Så ser eg ein annan som spring. Også han dett, men vert teken att av dei forfølgjande. Dei held han fast til den isdekte gata og ventar på ein liten truck. Trucken køyrer over skuldra hans, men han seier ikkje eit ord. Det gjer derimot leiaren, for medan skuldra vert knust skrik leiaren: “Hugs 29. mai 1453!” Pussig. Etter at trucken har forsvunne i Trondheimsnatta, går eg bort til han og får han med meg vidare. Til å vere ein mann med knust skulder, går han som ein mann med dårleg kne.
Palau er ein mykje betre stad å vere, det oppdagar eg raskt. Men øybuarane kjenner seg litt truga, og det er ikkje av Kalle Klovn, men ei kvinne som kallar seg Uthnapishtim. Ho går i kring på øyane med ei kutte over hovudet og ser generelt skummel ut; ikkje som Kalle Klovn. Visste du at hovudstaden heiter Melekeok? Før var det Koror, men dette bryr ikkje Uthnapishtim seg om. Og kvifor ta namnet frå ein figur frå eposet Gilgamesh? Kvifor namnet til ein sumerisk Noah? Kanskje ventar ho på ei ny flod? Hugsar ho ikkje at Gud lova Noah at det ikkje skulle kome fleire – vi har då regnbogen. Kanskje ho ikkje trur på Gud.
Babylon, tårnet i Babel, øya Babeldaob i republikken Palau, er dette ein konspirasjon? Mogelegvis. Og då står sikkert Uthnapishtim bak den. Her er det ingen isdekte gater truckane kan køyre på, men Ngardoksjøen husar saltvasskrokodiller, jamvel om sjøen er ferskvatn. Det er ikkje rart øybuarane kjenner seg truga. Ho har brunt hår og lys hud, kanskje også tiltrekkjande, men så var det den skumle kutta då, og det faktum at ho styrer ein konspirasjon som strekkjer seg over tid og rom.
Vi står på kanten av Ngardoksjøen, Uthnapishtim og eg. “Kva er konspirasjonen,” spør eg, og gløymer at det er saltvasskrokodiller eg bør vere redd for, ikkje pirayafisk. Ho svarar ikkje. Ein kuttekledd skipper på eit urørleg skip av stein, korall og grøne vekster, og plutseleg skjønar eg alt. Havet stig når isen smeltar, Palau er den nye arka, eller rettare sagt, ein flåte av dei, og Utnapishtim skal redde artane. Korleis styre eit skip av stein? Og klarar ho verkeleg å redde alle artane? Kva med tigeren? “Uinteressant," svarar ho og let ein rustbrun liten fugl lande på fingeren. Øybuarane kallar den melimdelebteb, og den finnast visst berre her. Palau, Eden, Lemuria – tre soger knytt saman til ein konspirasjon. Men Noah var ein mann av tru, Uthnapishtim ein rebell mot verda, det er kva som skil dei; bortsett frå kjønnet, sjølvsagt. Korleis vil det så gå med den nye arka? Og snakkar vi verkeleg om ei ny syndeflod, eller kallast det berre global oppvarming? Ting kan ha to namn eller fleire, for på engelsk kallast fuglen Palau fantail, på latin rhipidura lepida, på palauisk melimdelebteb, og vi er attende til Babels tårn og opphavet til språka. Ei straff for menneskeleg overmot, eller eit nytt monument til trøyst for det som fall?
Skremde røyster på palauisk, eit språk eg ikkje forstår. Dei kalde auga til Uthnapishtim får henne til å framstå som mystisk, utilnærmeleg, som ei heidensk gudinne frå ei daud tru. Fryktar dei å verte ofra i den nye floda? “Après moi – le déluge,” seier ho og auga hennar legg ikkje merke til dei innfødde. Det er dette som gjer dei redde, og det gjer meg redd sjølv òg. Men det er vanskeleg å drepe store flåttar på eit sølete underlag, og eg oppdagar at det var Laurence Sterne som skreiv Tristram Shandy, ikkje Umberto Eco.
Så kjem regnet. Vil det halde fram i førti dagar og førti netter?
fredag 16. januar 2009
I relive the situation - still see it in my mind
You got my imagination
Working overtime
Slik sluttar You and Your Friend av Dire Straits, sjette songen i siste studioalbumet On Every Street. Eg høyrde vel denne fyrst som fjortenåring jula 2002, om eg hugsar rett, og har såleis vore kjend med songen ei god stund, men det var ikkje før heilt nyleg eg forstod kor fantastisk herleg denne songen eigentleg er. Det var ei av desse openberingane som av og til kjem medan ein er i grenselandet mellom svevn og vaken tilstand, og det var ei regelrett nydeleg openbering.
Det heile startar mørkt med ein gitarintro som seinare glir over i Mark Knopfler sin om lag like mørke vokal, ein vokal som på denne songen er slørete, utydeleg og som derfor høver heilt perfekt til gitaren. Mogelegvis er dette ein av grunnane til at songen tok meg så sterkt medan eg halvsov, for songen er og blir dunkel, og same kor mykje gitarane skjer gjennom med riff som får ryggrada til å sitre, så vert det skapt ei draumetung atmosfære når songen vert spelt, ein song som umiddelbart skapar bilete av haustmørkre, einsemd, melankoli og vonbrot når eg let att augo og gjev meg sjølv over til musikken si hypnotiske makt.
Will you and your friend come around
Or are you and your friend gonna get on down
Will you and your friend come around
Or are you and your friend gonna let me down
Det heile startar enkelt. Det er langt ifrå dei same episke tendensane som vi finn i Brothers in Arms eller Telegraph Road, det er noko meir jordnært, noko usminka som går rett på sak med eit daglegdags og ukomplisert språk. Isolert sett utmerkar ikkje teksten seg på nokon spesiell måte, men når gitarriffa kuttar gjennom det mørkret som omkransar melodien og Mark Knopfler sin slørete vokal leikar fjernt i den nattlege verda songen skapar, då skapar musikk, ord og røyst ein mektig konstellasjon av rein nyting. Dette kallar eg Knopfleresque.
If you talk to one another
I'm a hungry man
Let me know one way or the other
So I can make my plan
Enkel, ja vel, men på ingen måte kunstig kva setningsoppbygnad og ordval gjeld. Det heile flyt som ein skoddestraum gjennom medvitet og set seg der, og musikken gjev attljom i hjernen lenge etter den har slutta. Det er noko bydande i introen, i orda, i røysta som eg ikkje klarar å oversjå, noko bydande som grip tak i meg og held meg fast, og eg vandrar mentalt i dette haustmørkret songen manar fram.
Will you and your friend come around
Or are you and your friend gonna get on down
Will you and your friend come around
Are you and your friend gonna get on down
Eg får ei kjensle av avmakt og håpløyse når songen kjem til andre verset, og det er noko i det repetitive som forsterkar dette. Vi får alt i alt vite veldig lite om denne personen som syng, men det er heilt klart at han held på å gje opp, og di nærare han er å gje opp, di meir bydande, meir påtrengande og meir gripande vert songen. Den heftige, bedande tonen i gitaren etter siste refreng forsterkar det håplause, og det framstår eigentleg ganske klart at han - eller ho - ikkje vil få vitjing, slik vedkomande hadde håpa på. Eg-personen har no gjeve opp å spele på sympati, han appellerar ikkje ved å seie "or are you and your friend gonna let med down," men spør nøkternt, dystert og repetitivt "are you and your friend gonna get on down."
I relive the situation
Still see it in my mind
You got my imagination
Working overtime
Baby baby
Så byrjar det sakte men sikkert: Gitaren skjer klagande kjennom mørkret som for å freiste det orda ikkje klarte, nemleg å overtyde. Frustrert og frenetisk gjer gitaren så godt den kan, før den forsvinn inn i stilla og vert borte. Så sit eg igjen etter at melodien har døydd ut og den spelar framleis i hjernen min, som eit ekstranummer, som eit godt minne eg ikkje vil verte kvitt, som ein perfekt song. Og det er nettopp det den er: Ein perfekt song som på ein ikkje altfor lågmælt måte oppsummerar Dire Straits. Gjennom kombinasjonen av den tilsynelatande enkle teksten og det forheksande, mørke gitarspelet, møtest det opphavlege og det seinare Dire straits i ein og same song, og det kan ikkje gjerast betre.
Working overtime
Slik sluttar You and Your Friend av Dire Straits, sjette songen i siste studioalbumet On Every Street. Eg høyrde vel denne fyrst som fjortenåring jula 2002, om eg hugsar rett, og har såleis vore kjend med songen ei god stund, men det var ikkje før heilt nyleg eg forstod kor fantastisk herleg denne songen eigentleg er. Det var ei av desse openberingane som av og til kjem medan ein er i grenselandet mellom svevn og vaken tilstand, og det var ei regelrett nydeleg openbering.
Det heile startar mørkt med ein gitarintro som seinare glir over i Mark Knopfler sin om lag like mørke vokal, ein vokal som på denne songen er slørete, utydeleg og som derfor høver heilt perfekt til gitaren. Mogelegvis er dette ein av grunnane til at songen tok meg så sterkt medan eg halvsov, for songen er og blir dunkel, og same kor mykje gitarane skjer gjennom med riff som får ryggrada til å sitre, så vert det skapt ei draumetung atmosfære når songen vert spelt, ein song som umiddelbart skapar bilete av haustmørkre, einsemd, melankoli og vonbrot når eg let att augo og gjev meg sjølv over til musikken si hypnotiske makt.
Will you and your friend come around
Or are you and your friend gonna get on down
Will you and your friend come around
Or are you and your friend gonna let me down
Det heile startar enkelt. Det er langt ifrå dei same episke tendensane som vi finn i Brothers in Arms eller Telegraph Road, det er noko meir jordnært, noko usminka som går rett på sak med eit daglegdags og ukomplisert språk. Isolert sett utmerkar ikkje teksten seg på nokon spesiell måte, men når gitarriffa kuttar gjennom det mørkret som omkransar melodien og Mark Knopfler sin slørete vokal leikar fjernt i den nattlege verda songen skapar, då skapar musikk, ord og røyst ein mektig konstellasjon av rein nyting. Dette kallar eg Knopfleresque.
If you talk to one another
I'm a hungry man
Let me know one way or the other
So I can make my plan
Enkel, ja vel, men på ingen måte kunstig kva setningsoppbygnad og ordval gjeld. Det heile flyt som ein skoddestraum gjennom medvitet og set seg der, og musikken gjev attljom i hjernen lenge etter den har slutta. Det er noko bydande i introen, i orda, i røysta som eg ikkje klarar å oversjå, noko bydande som grip tak i meg og held meg fast, og eg vandrar mentalt i dette haustmørkret songen manar fram.
Will you and your friend come around
Or are you and your friend gonna get on down
Will you and your friend come around
Are you and your friend gonna get on down
Eg får ei kjensle av avmakt og håpløyse når songen kjem til andre verset, og det er noko i det repetitive som forsterkar dette. Vi får alt i alt vite veldig lite om denne personen som syng, men det er heilt klart at han held på å gje opp, og di nærare han er å gje opp, di meir bydande, meir påtrengande og meir gripande vert songen. Den heftige, bedande tonen i gitaren etter siste refreng forsterkar det håplause, og det framstår eigentleg ganske klart at han - eller ho - ikkje vil få vitjing, slik vedkomande hadde håpa på. Eg-personen har no gjeve opp å spele på sympati, han appellerar ikkje ved å seie "or are you and your friend gonna let med down," men spør nøkternt, dystert og repetitivt "are you and your friend gonna get on down."
I relive the situation
Still see it in my mind
You got my imagination
Working overtime
Baby baby
Så byrjar det sakte men sikkert: Gitaren skjer klagande kjennom mørkret som for å freiste det orda ikkje klarte, nemleg å overtyde. Frustrert og frenetisk gjer gitaren så godt den kan, før den forsvinn inn i stilla og vert borte. Så sit eg igjen etter at melodien har døydd ut og den spelar framleis i hjernen min, som eit ekstranummer, som eit godt minne eg ikkje vil verte kvitt, som ein perfekt song. Og det er nettopp det den er: Ein perfekt song som på ein ikkje altfor lågmælt måte oppsummerar Dire Straits. Gjennom kombinasjonen av den tilsynelatande enkle teksten og det forheksande, mørke gitarspelet, møtest det opphavlege og det seinare Dire straits i ein og same song, og det kan ikkje gjerast betre.
måndag 12. januar 2009
Marsyas
Bileta nedanfrå er frå Kapitolmuseet i Roma og syner Marsyas. Marsyas var ein satyr frå gresk mytologi, som var svært dyktig til å spele fløyte, så dyktig at han utfordra guden Apollo til ein spelekonkurranse. Apollo vann og Marsyas vart flådd levande og bunden til eit tre med si eiga hud. Dette som straff for hybris - overmot, som fekk satyren til å setje seg opp mot Apollo. Dei interesserte oppfordrast til å lese Charles G. D. Roberts (1860-1943) sitt dikt kalla Marsyas. Nedanfor er to dikt om denne legenden, tittelmessig ikkje stort meir fantasifulle enn Roberts sitt.
Now has silenced followed clatter
And the day has come to end;
Soft wailing from the satyr
On the wound that never mends
Is the only sound that rises
By the cypress and the sedge,
Cursing hubris, worst of vices,
At the dark nocturnal edge.
Marsyas
Now has silenced followed clatter
And the day has come to end;
Soft wailing from the satyr
On the wound that never mends
Is the only sound that rises
By the cypress and the sedge,
Cursing hubris, worst of vices,
At the dark nocturnal edge.
Triumph of Apollo
Now his wooden flute lies broken
In the gathering of dark;
Not a single tune is spoken
Save the mournful chant of larks;
Mellow humming, a reminder
Of the songs there played of old,
Rarely was Apollo kinder
Than here in this story told
fredag 5. desember 2008
Hadrian
Ein tur til Roma i oktober var ei fantastisk oppleving som sette sterke spor i meg, ein herleg tur i godt selskap og fint ver. Roma er ein herleg by, og med si enormt viktige kulturelle og historiske rolle, seier det seg nærast sjølv at det er ein by full av poetisk inspirasjon. Til dømes var både John Keats og Percy Bysshe Shelley residentar i Roma - utan samanlikning for øvrig. Det følgjande diktet handlar om den romerske keisaren Hadrian (styrte frå 117-138 e.Kr.), og er inspirert av eit bilete teke av ein kamerat. Biletet syner statua av keisar Hadrian vendt mot sitt gamle mausoleum der borga Castello di San Angelo står i dag. Mausoleet er der framleis inne i borga. Visse referansar i teksten vil kanskje vere noko obskure, desse vil verte forklarte nedanfor.
Hadrian
Adorn'd by cypress and Italic firs,
Beneath that rising sun no shadow stirs
Nor falls from saintly spires to the ground.
Among that Roman fragrance there is found
A pedestal of white upon which stands
The statue of a man whose royal hand
Once ruled the world, but now he is confined
To witness change of ages and cruel time.
“I mourn,” thus spoke the statue, then with grief
He carried on his tale as if relief
Was sought from words alone, and then he spoke:
“I relieved the troubled from their yoke,
I fortified the borders by command,
I hunted beasts in savage, distant lands.
My death came late, this unfortunate was I,
Too often have I witnessed beauty die.
At least I now am free from carnal pain,
The living search aponia in vain.
Yet still my soul is troubled in this dark,
For even in these misty lands are marked
The echoes of the changing earthly tide.
Oh curse, curse and fie the human pride!”
“See!” he bade me see and I did see
The architecture pointed out for me:
The ancient mound, the tower and the wall
A monument to power bound to fall.
“Within this sacred structure lies my tomb
Which is, past death, a new and holy womb,
Existence in a life beyond this life
Where the soul is free from struggle war and strife.
But see the structure built, raised out from mine,
A place for naked women and strong wine.
Alas, thus ends my glory; sand and bricks,
Dust and shadows, lime and broken sticks –
This is what remains, thus fleets the world
In the ever changing gyre and its swirl.
Before I leave, let me some wisdom give:
To live is but to die and death to live.”
Notar:
Linje 3: Saintly spires - syner til Vatikanet. Skuggane frå Vatikanet fell ikkje på San Angelo.
Linje 12: Hadrian gjorde ein viss reduksjon i slaveriet, noko som etter romersk standard var radikalt nok til at Hadrian - i mine auge - kunne ha nytta slike ord om dette som han gjer i diktet.
Linje 13: Medan forgjengaren og adoptivfaren Trajan var oppteken av å utvide riket, var Hadrian meir oppteken av å sikre grensene. Eit døme på dette er muren i Nord-England.
Linje 14: Hadrian var ein ivrig jeger.
Linje 15: Hadrian døydde i ein alder av 62.
Linje 16: Elskaren hans, den unge Antinous, drukna i Nilen.
Linje 18: Aponia er gresk for fridom frå smerte. Hadrian hadde sterke epikureiske sympatiar, og i epikureisk filosofi var aponia - saman med ataraxia (perfekt mental ro) - viktige element.
Linje 20: I eit dikt skrive av Hadrian på dødsleiet, står det at sjela hans snart skal reise til ein mørk og skoddefull stad.
Linje 24: Hadrian var svært interessert i arkitektur.
Linje 32: Ein referanse til Rodorigo Borgia - pave Alexander VI - som var kjend for sine seksuelle eskapadar. Alexander VI nytta truleg Castello di San Angelo ved høve, men om han hadde orgiar der er eit tema for spekulasjon. Med sin fascinasjon for epikureisk filosofi, ville truleg Hadrian ikkje ha sett positivt på slike hedonistiske aktivitetar.
Hadrian
Adorn'd by cypress and Italic firs,
Beneath that rising sun no shadow stirs
Nor falls from saintly spires to the ground.
Among that Roman fragrance there is found
A pedestal of white upon which stands
The statue of a man whose royal hand
Once ruled the world, but now he is confined
To witness change of ages and cruel time.
“I mourn,” thus spoke the statue, then with grief
He carried on his tale as if relief
Was sought from words alone, and then he spoke:
“I relieved the troubled from their yoke,
I fortified the borders by command,
I hunted beasts in savage, distant lands.
My death came late, this unfortunate was I,
Too often have I witnessed beauty die.
At least I now am free from carnal pain,
The living search aponia in vain.
Yet still my soul is troubled in this dark,
For even in these misty lands are marked
The echoes of the changing earthly tide.
Oh curse, curse and fie the human pride!”
“See!” he bade me see and I did see
The architecture pointed out for me:
The ancient mound, the tower and the wall
A monument to power bound to fall.
“Within this sacred structure lies my tomb
Which is, past death, a new and holy womb,
Existence in a life beyond this life
Where the soul is free from struggle war and strife.
But see the structure built, raised out from mine,
A place for naked women and strong wine.
Alas, thus ends my glory; sand and bricks,
Dust and shadows, lime and broken sticks –
This is what remains, thus fleets the world
In the ever changing gyre and its swirl.
Before I leave, let me some wisdom give:
To live is but to die and death to live.”
Notar:
Linje 3: Saintly spires - syner til Vatikanet. Skuggane frå Vatikanet fell ikkje på San Angelo.
Linje 12: Hadrian gjorde ein viss reduksjon i slaveriet, noko som etter romersk standard var radikalt nok til at Hadrian - i mine auge - kunne ha nytta slike ord om dette som han gjer i diktet.
Linje 13: Medan forgjengaren og adoptivfaren Trajan var oppteken av å utvide riket, var Hadrian meir oppteken av å sikre grensene. Eit døme på dette er muren i Nord-England.
Linje 14: Hadrian var ein ivrig jeger.
Linje 15: Hadrian døydde i ein alder av 62.
Linje 16: Elskaren hans, den unge Antinous, drukna i Nilen.
Linje 18: Aponia er gresk for fridom frå smerte. Hadrian hadde sterke epikureiske sympatiar, og i epikureisk filosofi var aponia - saman med ataraxia (perfekt mental ro) - viktige element.
Linje 20: I eit dikt skrive av Hadrian på dødsleiet, står det at sjela hans snart skal reise til ein mørk og skoddefull stad.
Linje 24: Hadrian var svært interessert i arkitektur.
Linje 32: Ein referanse til Rodorigo Borgia - pave Alexander VI - som var kjend for sine seksuelle eskapadar. Alexander VI nytta truleg Castello di San Angelo ved høve, men om han hadde orgiar der er eit tema for spekulasjon. Med sin fascinasjon for epikureisk filosofi, ville truleg Hadrian ikkje ha sett positivt på slike hedonistiske aktivitetar.
onsdag 20. august 2008
Pythagoras
Som alle veit, eller kanskje ikkje absolutt alle, er det bitter krangel mellom Gløshaugen og Dragvoll. Dette fordi Gløshaugen vert prioritert økonomisk framfor Dragvoll. Sidan folk på Gløshaugen driv med realfag, er dei alle disiplar av Pythagoras og følgjeleg potensielt suspekte. Nedanfor er eit dikt om nettopp Pythagoras, basert på ei legende - som godt kan vere sann - om kva som hende med ein disippel som fann ut at matematikaren og sektleiaren faktisk tok feil på eit punkt. Dette kan sjølvsagt lesast som ein allegori tiltenkt studentane på Gløshaugen, men det kan også sjåast på som ei mytisk-biografisk forteljing om Pythagoras.
A man sat once by a beach of golden sand
The waves did their best to touch his feet
And in the golden dune with his right hand
He drew his figures as if on a paper sheet
Pythagoras he was called this man by the sea
A man much respected and admired in his age
And his followers and students much did see
In him combined an Olympian and a gifted sage
They gathered around old Pythagoras by the dune
Each morning as the birds would at dawn ascend
Where he told about the spheres and their soft tune
He was thought a teacher, a lover and friend
Yes, he taught them of the world, the orbs, the spheres
In which the magic dwells that man must understand
And many of the young boys were brought to tears
When touched, caressed by his old, right, gifted hand
One day a young man turned to him and claimed
“I will prove to you that your figures are wrong”
And old Pythagoras then was overcome with shame
He burst into tears and cried a lamenting song
His followers learned what had been done
The man was seized and taken to the shore
Where they held him 'til his breath was gone
And he was submerged to the ocean's floor
A man sat once by a beach of golden sand
The waves did their best to touch his feet
And in the golden dune with his right hand
He drew his figures as if on a paper sheet
Pythagoras he was called this man by the sea
A man much respected and admired in his age
And his followers and students much did see
In him combined an Olympian and a gifted sage
They gathered around old Pythagoras by the dune
Each morning as the birds would at dawn ascend
Where he told about the spheres and their soft tune
He was thought a teacher, a lover and friend
Yes, he taught them of the world, the orbs, the spheres
In which the magic dwells that man must understand
And many of the young boys were brought to tears
When touched, caressed by his old, right, gifted hand
One day a young man turned to him and claimed
“I will prove to you that your figures are wrong”
And old Pythagoras then was overcome with shame
He burst into tears and cried a lamenting song
His followers learned what had been done
The man was seized and taken to the shore
Where they held him 'til his breath was gone
And he was submerged to the ocean's floor
fredag 15. august 2008
Galahad failed
No nærmar det seg semesterstart for mitt vedkomande, og det er dermed tid for å støte på uante mengder hindringar og problem i studieprosessen. NTNU har nemleg lagt det opp slik at orientering og manøvrering på heimesida er vanskeleg og lite brukarvenleg. I tillegg er det aldri godt å vite kva fag og emner som plutseleg opphøyrer å eksistere, og som dermed reduserar vår valfridom ytterlegare. Dette damoklessverdet - og ein digital labyrint sjølv ikkje Daidalos kunne ha konstruert sluare - er ein del av NTNU-studentane sin kvardag. Det var i etterkant av nokre liknande nettproblem eg vart skikkeleg frustrert over den tilsynelatande totale mangelen på kontroll, og eg byrja på dette diktet. Diktet er basert på gralstradisjonen og Kong Arthur-mythosen - ein av dei rikaste mythosane vi har i Vest-Europa - men det er samstundes satirisk, noko som kjem fram - forhåpentlegvis - gjennom den lette og raske verserytmen. Opuset er elles spekka med meir eller mindre obskure referansar til ymse, desse vil verte forklarte etterpå.
Galahad failed
II
The travel was arduous, the winding road long
I battled both Time and its system
Until I one day, when Time gave way
Stood before the palace of wisdom
III
The palace, a fortress, of glass had been made
Its radiance shone in the morning
A guardian placed by the gate with his mace
Gave me a sinister warning
IV
“Enter young gallant, I take it you seek
The coveted fountain of wisdom
But youngster beware, there are fiends here
And a palace may soon be a prison”
V
I entered the main gate and walked to the door
Of this palace of glass and wonders
The hinges did creak and a raven did shriek
And above me the sound of thunder
VI
The doorway was yawning, the darkness inside
Had a fragrance of cold moss and fungi
In the midst of the hall a brazen head talked
Resembling that of Bacon and Bungay
VII
“Time is and it was and will quite soon be past”
The brazen head said with a laughter
“'tis a place for despair so why are you here
Tell me now what you are after”
VIII
I explained my intentions, my chivalrous quest
But the oracle's time was now over
“No more can be given as aid for the living
No more is my duty, young rover”
IX
Then darkness ascended, light entered the room
It revealed nothing more than it had to
“But listen to me, I will give you for free
An advice for the journey ahead you”
X
So the oracle spoke of the palace and death
Of labyrinths seemingly endless
Of gallants of yore and mystery doors
I felt as if utterly friendless
XI
I then turned my back and moved hastily on
Past torches of flickering fire
Then up a stair, where a scent in the air
Had the odour of old woodland mire
XII
Great buildings of glass on either side stood
A cobbled street cut through a city
Friezes on glass I relentlessly passed
Truly a place with no pity
XIII
Behind an oak door I hoped I could find
Someone to guide in the mazes
Yet there was dark, so awfully dark
And of humans I did find no traces
XIV
The door had then vanished, the chamber still black
I could not retreat where I entered
Yet I heard someone sing, and there was a ring
Of candles, a bard in its centre
XV
“What is your quest, then? Oh, be that as it may”
Said the bard at my approaching
“Stride on through the maze, of nightmares and haze
And be welcomed as if encroaching”
XVI
I walked for a while, I admit I was lost
In a cobweb of hallways and mirrors
Nothing was as it seemed, it was like a dream
Brimming with fear and terror
XVII
I walked the corridors in search of a place
To find answer to delicate matters
But all over the floor and on each single door
Were elaborate symbols and patterns
XVIII
One gate took me back to where I once had been
Another one opened to nothing
A path led me through some doors painted blue
One gate had the shape of a coffin
XIX
Then out on a bridge high over the ground
A black knight tossed me a claymore
It had a beautiful blade of true craftsmen made
“Your life is the prize that we play for”
XX
He attacked me at once, I struggled and struck
First blood was his in a fashion
We eagerly fought, great havoc we wrought
You might say we warred with passion
XXI
We fought for a while until passion was gone
The fight was no longer for glory
And when the bell in the tower proclaimed the ninth hour
He asked and I told him my story
XXII
“You fight well young gallant, I bid you farewell”
I hoped he would show me the fountain
“The fountain,” he said, “is a quest for the dead
And you have not yet climbed that mountain”
XXIII
As the black knight was leaving I bravely strode on
Yet my heart was laden with sorrow
For if he was right, why bother this fight
If joy would be like dew on the morrow
XXIV
A great library hall with old book lined in rows
I entered through dark lilac curtains
My heart leaped with joy, I cheered like a boy
I believed there was wisdom for certain
XXV
I wandered the room and its rows filled with books
Yet nowhere a clue had been hidden
For in each single book in which I bothered to look
Was nothing, as if words were forbidden
XXVI
So there in the midst of no knowledge I stood
In a temple that promised wisdom
Oh the darkening hall and the Babylon walls!
I felt as if lost in a prison
XXVII
Then I suddenly detected all alone on the floor
A scroll that suggested solution
Yet on it I read “'Tis a place for the dead
Your quest has the taste of illusion”
XXVIII
“But stride onwards stranger, fulfill first your task
Then you may seek for the fountain”
No more could I see, how should I come free?
And return to my home in the mountains
XXIX
With rage and with anger, with screams of dismay
I tried to break out of the prison
But with no one to ask what was my task
I failed in the search for wisdom
Notar:
Vers 5: Ramnen er ein referanse til diktet The Raven av Edgar Allan Poe.
Vers 6: Referansen til sopp, er knytt til soppåtaket på Dragvoll tidlegare i år (2008)
Bronsehovudet syner til orakelet som, i følgje legenda, vart laga av matematikarenRoger Bacon og teologen Thomas Bungay på 1200-talet.
Vers 7: Time is, time was, time is past - desse orda var alt orakelet frå skodespelet Friar Bacon and Friar Bungay sa før det knuste. Skodespelet vart skrive av Robert Greene.
Vers 9: It revealed nothing more than it had to - ein referanse til ufullstendig informasjon.
Vers 19: Out on a bridge - Brua som knyt dei to bibliotekfilialane saman
Claymore - eit skotsk sverd
Black knight - ein riddarduell er eit vanleg element innan slik dikting, men jamfør dette elementet med Monty Python-karakteren the Black Knight frå The Holy Grail for å få det satiriske elementet endå sterkare fram.
Galahad failed
I
I ventured one morning away from my home
Seeking the fountain of wisdom
With a map and some gold and tales of old
I left for the fountain of wisdom
II
The travel was arduous, the winding road long
I battled both Time and its system
Until I one day, when Time gave way
Stood before the palace of wisdom
III
The palace, a fortress, of glass had been made
Its radiance shone in the morning
A guardian placed by the gate with his mace
Gave me a sinister warning
IV
“Enter young gallant, I take it you seek
The coveted fountain of wisdom
But youngster beware, there are fiends here
And a palace may soon be a prison”
V
I entered the main gate and walked to the door
Of this palace of glass and wonders
The hinges did creak and a raven did shriek
And above me the sound of thunder
VI
The doorway was yawning, the darkness inside
Had a fragrance of cold moss and fungi
In the midst of the hall a brazen head talked
Resembling that of Bacon and Bungay
VII
“Time is and it was and will quite soon be past”
The brazen head said with a laughter
“'tis a place for despair so why are you here
Tell me now what you are after”
VIII
I explained my intentions, my chivalrous quest
But the oracle's time was now over
“No more can be given as aid for the living
No more is my duty, young rover”
IX
Then darkness ascended, light entered the room
It revealed nothing more than it had to
“But listen to me, I will give you for free
An advice for the journey ahead you”
X
So the oracle spoke of the palace and death
Of labyrinths seemingly endless
Of gallants of yore and mystery doors
I felt as if utterly friendless
XI
I then turned my back and moved hastily on
Past torches of flickering fire
Then up a stair, where a scent in the air
Had the odour of old woodland mire
XII
Great buildings of glass on either side stood
A cobbled street cut through a city
Friezes on glass I relentlessly passed
Truly a place with no pity
XIII
Behind an oak door I hoped I could find
Someone to guide in the mazes
Yet there was dark, so awfully dark
And of humans I did find no traces
XIV
The door had then vanished, the chamber still black
I could not retreat where I entered
Yet I heard someone sing, and there was a ring
Of candles, a bard in its centre
XV
“What is your quest, then? Oh, be that as it may”
Said the bard at my approaching
“Stride on through the maze, of nightmares and haze
And be welcomed as if encroaching”
XVI
I walked for a while, I admit I was lost
In a cobweb of hallways and mirrors
Nothing was as it seemed, it was like a dream
Brimming with fear and terror
XVII
I walked the corridors in search of a place
To find answer to delicate matters
But all over the floor and on each single door
Were elaborate symbols and patterns
XVIII
One gate took me back to where I once had been
Another one opened to nothing
A path led me through some doors painted blue
One gate had the shape of a coffin
XIX
Then out on a bridge high over the ground
A black knight tossed me a claymore
It had a beautiful blade of true craftsmen made
“Your life is the prize that we play for”
XX
He attacked me at once, I struggled and struck
First blood was his in a fashion
We eagerly fought, great havoc we wrought
You might say we warred with passion
XXI
We fought for a while until passion was gone
The fight was no longer for glory
And when the bell in the tower proclaimed the ninth hour
He asked and I told him my story
XXII
“You fight well young gallant, I bid you farewell”
I hoped he would show me the fountain
“The fountain,” he said, “is a quest for the dead
And you have not yet climbed that mountain”
XXIII
As the black knight was leaving I bravely strode on
Yet my heart was laden with sorrow
For if he was right, why bother this fight
If joy would be like dew on the morrow
XXIV
A great library hall with old book lined in rows
I entered through dark lilac curtains
My heart leaped with joy, I cheered like a boy
I believed there was wisdom for certain
XXV
I wandered the room and its rows filled with books
Yet nowhere a clue had been hidden
For in each single book in which I bothered to look
Was nothing, as if words were forbidden
XXVI
So there in the midst of no knowledge I stood
In a temple that promised wisdom
Oh the darkening hall and the Babylon walls!
I felt as if lost in a prison
XXVII
Then I suddenly detected all alone on the floor
A scroll that suggested solution
Yet on it I read “'Tis a place for the dead
Your quest has the taste of illusion”
XXVIII
“But stride onwards stranger, fulfill first your task
Then you may seek for the fountain”
No more could I see, how should I come free?
And return to my home in the mountains
XXIX
With rage and with anger, with screams of dismay
I tried to break out of the prison
But with no one to ask what was my task
I failed in the search for wisdom
Notar:
Vers 5: Ramnen er ein referanse til diktet The Raven av Edgar Allan Poe.
Vers 6: Referansen til sopp, er knytt til soppåtaket på Dragvoll tidlegare i år (2008)
Bronsehovudet syner til orakelet som, i følgje legenda, vart laga av matematikarenRoger Bacon og teologen Thomas Bungay på 1200-talet.
Vers 7: Time is, time was, time is past - desse orda var alt orakelet frå skodespelet Friar Bacon and Friar Bungay sa før det knuste. Skodespelet vart skrive av Robert Greene.
Vers 9: It revealed nothing more than it had to - ein referanse til ufullstendig informasjon.
Vers 19: Out on a bridge - Brua som knyt dei to bibliotekfilialane saman
Claymore - eit skotsk sverd
Black knight - ein riddarduell er eit vanleg element innan slik dikting, men jamfør dette elementet med Monty Python-karakteren the Black Knight frå The Holy Grail for å få det satiriske elementet endå sterkare fram.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)